Når veien er målet

panorama2_small

Det var november og det var kaldt. Jeg hadde vært  i Maranello og kjørt  Ferrari F355. Nå hadde jeg bare et mål: Å nyte Dolomittenes veier og praktfulle natur!
Jeg starter tidlig fra Maranello. Kjørte F355 i går, en bil som setter følelsene i sving og som har fartsressurser langt utover det BMW R 1100 RS kan by på. Jeg er på vei hjem. I det jeg kjører ut av tåka som har dekket størstedelen av Po-sletta denne morgenen er det skremmende hvitt på jordene langs motorveien, og kulda begynner urovekkene raskt å krype inni hanskene. Det er ennå en stund til sola får tak her nede i dalen, og etter å ha tilbrakt to og en halv time på veien i tett tåke begynner behovet for en pause å bli overstadig. Jeg svinger inn på en rasteplass ved Trento og får i meg en kopp varm kakao. Samtidig orienterer jeg meg på kartet. Finner Paso de Sella. Dit skal jeg, samme hvor kaldt det er.


Kakaoen kombinert med litt massasje av fingrene får fart på blodomløpet igjen. Jeg har en litt vel trang reiserute tidsmessig. Flyet går fra München ved syvtiden i kveld, og jeg må levere RS’en hos BMW senest klokken fem. Det enkleste hadde vært å holde seg til motorveien over Brenner, men nå er jeg dritt lei alt som heter motorveier, selv ikke med en BMW R 1100 RS er det moro å kjøre rett fram.
Ved Ora svinger jeg av fra motorveien og begynner på stigningene opp dalsiden. Vanndammene langs veien har tykk is, men veien er tørr. Likevel er jeg ekstra oppmerksom på om det skulle være isflekker på veien, akkurat det har jeg opplevd en gang for mye og resulterte i en ganske maltraktert Suzuki GT 380.
BMW’en har imponert på motorveien. Motoren er ikke blant de mest stillegående og vibrerer merkbart på enkelte turtall, men er likevel komfortabel. Trivselsfarten ligger mellom 130 og 150 km/t. Kåpen beskytter effektivt mot fartsvinden og de drøyt 600 km fra München ned til Maranello gikk etter forholdene svært lett. Skjønt, i uværet jeg hadde mellom München og Innsbruck lurte jeg på hva i huleste jeg hadde gitt meg ut på. Men straks jeg kom over Brenner og kjente Italias varme var det mørke og regntunge Tyskland og Østerrike glemt. BMW’en topper uten anstrengelser 200 km/t på motorveien; ingen behagelig hastighet, men av og til må en utforske hvor grensene går. Det er på de svingete veiene opp fra Adige-dalen BMW’en virkelig imponerer. Den føles stabil og tung, men er likevel lett å håndtere i de mange hårnålsvingene. Farten ut av svingene øker gradvis, helt til jeg i utgangen av en venstresving kjenner bakdekket slipper. Fort, overraskende og skremmende. Jeg er litt forsiktigere i de neste svingene, men etter hvert blir jeg modigere. Brått slipper det igjen, men nå er jeg forberedt.
Jeg får jobbet meg skikkelig varm i stigningene opp mot platået øst for Adige-dalen. Jeg nyter de lange slake svingene som tar meg opp dalen forbi Predazzo hvor skihopperne hopper på plast og forbereder seg til vintersesongen. Jeg kjører S 48 i retning Cortina og det er først ved Canazei stigningene virkelig begynner. Her er hårnålene nummererte og jeg teller meg oppover, ved tornanti 13 har jeg kjørt minst 20 svinger. Svingene mellom hårnålene er nemlig ikke nummererte. Jeg husker ikke hvor langt jeg hadde kommet i tellingen, men drøyt 20 tornanti er tilbakelagt idet skiltet til Paso de Sella dukker opp og jeg tar av til venstre. Veien blir smalere og svingene kommer enda tettere. Samtidig som det er godt å se igjen den lille slitne souvenirkiosken på toppen av passet, 2240 meter over havet, er det med skuffelse jeg registrerer at et moderne turistanlegg er under oppføring her oppe.
Jeg er stort sett altetende når det gjelder motorsykler. Jeg kan gørrkose meg på en sportsmaskin den ene dagen, for neste dag å dra ut og kose meg like mye på en cruiser. Motorsykkelkjøring er hva du gjør det til og med det motorsykkelutvalget vi har i dag er det sykler som passer enhver smak og lommebok.
>Jeg husker fortsatt min første motorsykkel og den første lange Sykkelen var en blå Tempo Fighter 100 og den vanvittig lange turen gikk rundt Beistadfjorden, via Vanvikan til Mosvik g Inderøy, en tur på fantastiske 240 km. En tur som foruten å gi meg en helt uutholdelig tresmak også ga mersmak. En smak jeg håper mange 16 – 17-åringer kan finne i dagens 125-kubikkere.
Jeg blir sentimental der jeg sitter i sola på sydsiden av Paso de Sella. Bagetten går ned på høykant og blir skylt ned med en boks Cola mens jeg nyter utsikten. Jeg kjenner telen slipper taket i kroppen og mens jeg åler meg inn i skinndressen igjen kommer en strålende fornøyd engelskmann på en godt brukt MZ opp bakkene. Noen kilometer senere passerer jeg ham og føler meg som en snobb der jeg fosser ned bakkene med minimal bagasje og maksimal motor, mens han på sin fullpakkede 250-kubikker koser seg frem i et påtvunget moderat tempo. Så forskjellige, men likevel så like. Vi er motorsyklister og veien er målet! Og for en vei, har du ikke utforsket veiene i Dolomittene har du noe godt i vente.